Pruneh - Tanker utenfor A4

Parallelle verdener: Intervju med Per Rune Hollup

Per Rune er Per Rune. Et menneske med sin livshistorie, som egentlig er ganske spesiell i forhold til mange andre. Han har levd med en sjelden muskelsykdom siden han var barn. Gjennom å finne måter å mestre den, har han i tillegg også funnet frem til innsikter på samfunnsnivå. Hans innsikter og refleksjoner er noe som kan komme oss alle til nytte, tenkte jeg da jeg kom i prat med han. Og jeg var så heldig at Per Rune sa ja til å bli intervjuet her på Forkultur.

 - Fortell litt om din bakgrunn når det kommer til helse og muskelsykdommen din?

- Jeg trodde jeg var normal til jeg begynte på skolen. Frem til da følte jeg ikke at jeg hadde et problem, men sammenliknet med andre, forstod jeg at det var mye jeg ikke kunne gjøre. Jeg kunne for eksempel ikke bare reise meg og gå til tavlen, men måtte varme opp først. Ingen liker å skille seg ut i negativ retning, så jeg prøvde ofte skjule det ved å prøve forutse hva som skulle skje og late som jeg var «normal». Noen ganger gikk det imidlertid galt, og jeg våknet på sykehuset med hjernerystelse.

- Jeg har en medfødt muskelsykdom som gjør at motorikken slår seg av etter 10-15 minutter i passivitet, og enhver bevegelse vil låse musklene i kramper. Så, om jeg reiser meg for å gå etter å ha sittet, kan jeg kun ta tre skritt og vil falle om jeg ikke stopper. Det har vært mange vonde stunder hvor jeg har vært bundet til sengen som pleiepasient.

- Men stort sett opplever jeg sykdommen som en gave. Den har ikke bare gitt meg innsikt i meg selv, men også gitt meg en evne til å se litt inn i fremtiden. Helt siden jeg var liten ble jeg tvunget til å forsøke se hva andre kom til å gjøre slik at jeg kunne varme opp og være klar. Så en kan si, jeg ble øvet i å lese hvordan folk beveget seg, hva de hadde tenkt å gjøre og hva som kom til å skje. Dette har gitt meg en kjempefordel som utvikler både av produkter, men også samfunnsystemer.

- Fremtiden henger jo ikke i løse luften, men bygger på nåtid og fortid. Når en vet hva en skal se etter, er det lett å se signalene om hva som skal komme. Dessverre er det vanskelig å overbevise folk om hva fremtiden vil bringe, selv om det kan være klart som dagen.

 - Hva har du sett?

- Det er begrenset hvor store forskjeller folk vil akseptere å leve under. Mekanismen godt beskrevet av Hirschman i boken Exit, Voice, and Loyalty 1) (1970). Allerede på begynnelsen av 90- tallet, var det tydelig at arabiske land ville oppleve et indre opprør - desperate mennesker tyr til desperate handlinger. En annen parallell er ulike protestbevegelser i Vesten.

- På midten av 90-tallet, når internett var i sin startfase, var det tydelig at musikk, bilder og video ville kreve langt hurtigere overføring. Jeg deltok derfor aktivt med å utvikle bredbånd, 100-1000 ganger raskere enn hva som var vanlig den gangen. Ledelsen i konsernet jeg arbeidet for delte ikke mitt syn og ga utrolig mye kjeft. Noen år senere var behovet der, og konsernet kunne sope inn hundrevis av millioner...

- Ved årtusenskiftet holdt jeg et foredrag for norske programmerere om hva som ville komme av sosiale medier. Jeg forklarte i detalj om deres funksjon og hvorfor de ville bli så populære. Dette var mange år før noen laget Facebook og YouTube, og hadde folkene jeg snakket med lyttet, kunne de i dag vært blant verdens rikeste...
Vel vel, penger er ikke alt, da er en bedre tjent med gode venner.

- Utviklingen av gode sosiale fellesskap vil bli veldig viktig i tiden fremover, det kan man også se som et resultat av mekanismene Hirschman beskriver. Mye tyder på at verden vil gjennomgå en sosial revolusjon, like omfattende og gjennomgripende som den industrielle revolusjon. Dette av mange grunner. Dels fordi det etterhvert vil avdekkes hvor lite enkeltindividet kan ta vare på sin egen helse, sine ressurser eller muligheter - særlig innen en markedsøkonomi basert på triksing og fiksing. Men også fordi det vil komme fram hvor utrolig mye mer gøyalt, givende og produktivt det er å leve i store inkluderende fellesskap.

- I et par hundre år har den vestlige sivilisasjon kjørt seg ned i en blindgate. Hvor folk har vært lurt til å tro at en gjør best i å klare seg alene. Dette er nå i ferd med å snu, og utviklingen er allerede godt i gang. Bevegelser som Occupy er forstadier på at man ønsker å få det sosiale og rettferdige mer i fokus. Jeg ser veldig positivt på fremtiden, men jeg håper endringene kommer fort, for vi har liten tid igjen!

 - Hva har du gjort for å mestre muskelsykdommen?

- I begynnelsen tydet alt på at sykdommen ikke skulle by på særlig store problem. Men på slutten av 90-tallet ble jeg sengeliggende i flere perioder, og legene forespeilet et liv i rullestol og smertestillende. Den store løsningen kom fra noen østeuropeere som hadde ordnet egne ryggproblemer gjennom en dansende dialog med kroppen - lært seg arbeide med naturen, ikke mot den. Kroppen forteller hva den trenger om vi bare lærer oss å lytte. Ved hjelp av denne metoden klarte jeg ganske fort å komme meg på beina, og fikk kontroll over spasmer, kramper og nattesmerter.

- Prinsippet er veldig enkelt, man skal glemme sykdom og det som ikke fungerer, men heller fokusere på det som er ok. Det er motsatt av det tradisjonelle helsevesenet i dag som fokuserer på symptomer, sykdom, og det som er defekt. Et veldig negativt fokus som en fort blir depressiv av. Da er det mye bedre å fokusere på det som er gøy, danse med de musklene som fungerer i øyeblikket og bruke den funksjonaliteten man har. Så vil man se at man drar med seg litt av det som ikke fungerer, og etter hvert får man med seg dette også.

- Dette er noe en del andre land har begynt å fokusere på. For eksempel friskhus i stedet for sykehus, og et fokus på å få folk friske i stedet for sykdomsbehandling. Det er en helt annen mental vinkling som skaper mye mer positivitet i hverdagen. Håpet er at dette synet også skal spre seg til andre områder i samfunnet.

 - Hvordan forstår du helsebegrepet?

- Også det tradisjonelle helsebegrepet har kjørt seg fast i en blindgate. Slik det er nå, blir en passivisert. Man skal ha en eller annen terapeut, bruke masse apparater, og reise hit og dit. Det tar jo vinter og vår å få til selv enkle fremskritt. For hver negative ting, trengs det kanskje fem til ti positive ting for å skape balanse. Hvis hverdagen dreier seg om alt det negative, så er det fort gjort å bli demotivert og så passivisert at en gir opp. Ikke minst ser vi dette i katastrofeområder.

- Da er det mye bedre å tenke helhetlig og fokusere på det som er sunt og friskt. Dagens helsevesen kan forbedres/forenkles enormt ved å lære folk enkle metoder for hjelp til selvhjelp, og samtidig gi dem mye større kontroll og ansvar for å få igjen funksjonaliteten.

- Når jeg ble sengeliggende på slutten av 90-tallet, tok det et helt år å få stablet meg på beina. Den gang brukte jeg det tradisjonelle helsevesenet med mye smertestillende og tradisjonell opptrening, inkludert masse terapeuter og utstyr. Da jeg fikk tilbakefall i 2008, tok jeg ansvar selv. Enda jeg var ganske mye dårligere, brukte jeg kun en måned på å bli helt bra igjen. Hadde jeg brukt metoder og utstyr til det tradisjonelle helsevesenet, hadde jeg nok brukt minst et år, og kanskje hadde jeg heller ikke blitt så bra igjen som jeg klarte på egen hånd.

- I dag har en problemer med at pasienter blir for lenge på sykehuset, bruker for mye tid under opptrening, og trenger mye hjelp fra hjelpeapparatene etterpå. Løsningen må jo være å lære folk å ta ansvar selv. Vise folk hvordan alt kan brukes som treningsapparater, at de kan trene når som helst og ikke trenger å bestille time. Man er sin beste terapeut selv, for kroppen forteller hva man skal gjøre. Så lenge det ikke gjør vondt, er det jo bare å kjøre på. Og så er det viktig å hvile, like viktig som å trene riktig. Intervalltrening er veldig viktig.

 - Fortell litt om trening

- I mine øyne er enhver bevegelse en form for trening. Jeg liker heller å kalle det for Gøy i bevegelse. Ordet trening føler jeg er blitt negativt ladet, og noe en gjør fordi en må eller burde gjøre det. Da er det mye bedre å se på det som lek, og ha det gøy med dans og bevegelser.

- Det er flott og nødvendig at vi rører på oss, for vi mennesker er bygget for et liv i bevegelse. Når vi bruker musklene, skilles det ut stoffer som er bra for andre organer, samtidig som hjertet får god hjelp og avlastning med å pumpe alt rundt. Derfor er det så farlig at slagpasienter eller andre med store skader blir så kraftig passivisert og umyndiggjort. Det oppstår lett en negativ spiral som ødelegger kropp og sinn.

Vi skifter litt tema og begir oss inn i samtiden...

 - Hvordan opplever du samtiden vi lever i?

- Det er mange samtider, ikke bare en. Verden består av mange ulike verdener som overlapper hverandre, og mange av verdenene har ikke mye kontakt med hverandre. Eksempler er økonomisk vanskeligstilte, uføre, eller mennesker som sliter med rusproblemer.

- For å si det rett ut, det vestlige samfunnet er helt idiotisk organisert. Om jeg skulle disponert mine begrensete ressurser slik A4 samfunnet gjør, ville jeg vært død for lenge siden. Samfunnet planlegger som om innbyggerne har ubegrensete ressurser, ikke bare materielt, men også fysisk og psykisk. En tvinger folk til å løpe beina av seg mellom bosted, jobb, butikker, skole/barnehage. Alle løper på kryss og tvers over hele byen. Dette er en av grunnene til at en del uføre ikke kan bidra. Hvis man ikke er 150% oppegående, så klarer man det ikke. I dag har Norge nesten 80.000 uføre som gjerne vil jobbe litt, men som ingen vil ansette. Vi får ikke engang lov til å telle med i statistikkene! Selv det offentlige regner kun med folk som er 100% som reelt arbeidssøkende...

- Siden begynnelsen av 90-tallet, har jeg brukt mye av tiden min på arbeide idealistisk for svakere stilte grupper, som uføre og økonomisk vanskeligstilte. Folk som stiller bakerst i køen når det kommer til bolig, jobb, og kontakt med resten av samfunnet. Å jobbe med dette har gitt meg et utrolig mye større perspektiv, dypere kunnskap og høyere livskvalitet.

 -Hva står du for?

- Jeg ønsker å stå for en sosial revolusjon. Være med å skape en verden hvor alle jobber sammen i fellesskap, hvor alle er like mye verdt, hvor alle kan litt, men ingen kan alt. Hvor en kan bygge sosiale karrierer i stedet for økonomiske og materielle. Jeg har erfart at det gir et mye rikere liv, og åpner for at alle kan delta. Fordi mennesker i fellesskap gir mange flere stimuli, og flere muligheter til å utfolde de potensialene og mulighetene en har i seg.

- A4-samfunnet tilbyr kun brøkdelen av utviklingsmulighetene som et inkluderende fellesskap kan. Men det vil nok ennå ta litt tid før folk flest innser dette. Noen forstår det allerede og handler deretter, mens andre vil forsøke teknologiske løsninger før de innser betydningen og effekten av reelle fellesskap.

--

Jeg takker Per Rune for intervjuet og håper at hans kunnskap og refleksjoner er noe som kan treffe lesere der ute, gi inspirasjon, og kanskje også være til hjelp hvis man skulle ha spørsmål rundt sin egen helse som man søker svar på. Hvis det skulle være noen som kjenner seg spesielt truffet og som har flere spørsmål, så er jeg sikker på at Per Rune mer enn gjerne deler mer av sin kunnskap. Per Rune har også bidratt med en artikkel om bevegelse.

 

---

1) Exit, Voice, and Loyalty > (1970) a treatise written by Albert O. Hirschman.
«Members of an organization, whether a business, a nation or any other form of human grouping, have essentially two possible responses when they perceive that the organization is demonstrating a decrease in quality or benefit to the member:
A) they can exit (withdraw from the relationship);
B) or, they can voice (attempt to repair or improve the relationship through communication of the complaint, grievance or proposal for change)

--oOo--

Text-Made
Manuelt laget i teksteditor.
Fri for annonser, reklame, automatikk-takk, mm